Klatrefeltet på Bolstadøyri er både blant Bergens største og samtidig minst besøkte. Av en eller annen grunn går det litt under radaren. Feltet har en rekke gamle tekniske ruter og mulighet for nye linjer, og en av de mest opplagte er den gamle tekniske ruten Palma. Ruten ble gått første gang teknisk av Tore Tjelmeland og Gunnar Karlsen vinteren 1996, men har trolig ikke blitt repetert, før nå. Jan Bartl tok jobben med å sjekke ut linjen, skifte gamle bolter og fikk med seg Christian Irgens på flere forsøk før bestigningen endelig var i boks. En første taulengde på 8- og deretter en minst like vanskelig 3.taulengde gjør dette til en test-piece på naturlige sikringer. Og for de som ønsker nye utfordringer, så finnes det mer av dette på Bolstad.
Venstre: Jan Bartl på 3. tl, i 2025. Høyre: Tore Tjelmeland på samme taulengde, 1996.
Her er Jans egen beretning fra prosessen frem til fribestigningen
Da jeg for første gang besøkte Bolstadøyri veggen for en kort og kald klatreøkt november 2023 ble jeg veldig imponert over denne mektige veggen, der bratte, oransje steinformasjoner lyste opp mellom svarte veggpartier. Hvorfor har jeg ikke vært her før? Hvorfor er ikke veggen besøkt mer? Jeg tipper at mange har hatt samme opplevelse første gang de besøkte veggen.
Ved denne første turen dit var det spesielt én linje, en perfekt diederformasjon, som brente seg fast i hodet. Linjen viste seg å være Palmadiederet, men hadde ingen gått den i fri enda?
Et halvt år seinere fikk jeg overbevist min kompis Christian til å bli med og teste om det var mulig å fribestige denne 3 taulengder lange ruten. Ved å holde fast i kiler og kamkiler klarte jeg å komme meg opp første taulengden, men innså fort at et forsøk ville kreve noe planlegging med tanke på beta og sikringer. Etter en runde med rensing og beta-testing på topptau, begynte jeg å prøve første taulengde. Jeg fikk det til etter et par forsøk. Andre taulengden gikk gjennom et mer strukturert dieder og så heldigvis mye enklere ut – så det gikk på første ledforsøk. Ved andre standplass ser man opp mot to store ekspanderende flak i lett overhengende terreng. Vi var usikre på hvor faste flakene var, og hvilke sikringsmuligheter som fantes videre, så vi ga oss denne dagen. Det viste seg å være et godt valg.
Jan Bartl starter på 2. tl. Foto: Christian Irgens
Kort tid etterpå bestemte jeg meg for å rappellere over ruten fra toppen av veggen og sjekke ut tredje taulengde. Denne dagen reboltet jeg ankerne og de enkle boltene i ruten etter avtale med førstebestiger Gunnar. I tillegg til noen gamle 8 mm bolter fant jeg noen gamle copperheads, karabiner og slynger - sannsynligvis fra førstebestigningen nesten 30 år tidligere. Noen større og mindre flak løsnet fra veggen, og jeg var veldig glad for at jeg ikke tok i disse på et ledforsøk.
En uke etterpå prøvde Christian og jeg oss på den lange, vedvarende vanskelige tredje taulengden. Jeg kom meg forbi de to store og stabile flakene, og den litt tynne traversen mellom disse gikk fint. Lengre oppe, ca 55 m over bakken, fikk jeg inn en liten kamkile og mens jeg mantlet opp en liten hylle løsnet det et tak og jeg fløy ca 15 m ned veggen. Den blå kamkilen holdt. Et til ledeforsøk denne dagen resulterte i et fall litt lengre opp i ruten, hvor ruten biter ordentlig fra seg i en vedvarende pumpende uttopping. En til runde høsten 2024 resulterte i ytterligere to fall ca samme sted, igjen klarte jeg ikke å holde unna pumpen noen få meter fra toppen av ruten. Disse meterne holder seg dessverre ikke tørre gjennom vinteren, så vi måtte utsette videre forsøk til neste sesong.
Første forsøk sommeren 2025 hadde igjen samme resultat: to forsøk endte med helt utpumpete armer bare noen få meter under toppankeret. Christian, som prøvde tredje taulengden som andremann, fant en litt annen beta i toppen. Nesten som et lite mirakel viste denne seg å være litt mindre pumpende, og ved andre runde i 2025, fikk jeg det endelig til. Jeg klarte akkurat å kontrollere pumpen, og komme meg til de gode topptakene. For en rute, for et eventyr, for en gigantisk vegg med potensial til så mange flere eventyr!
1996: Gunnar Karlsen i støtet på 3. tl. Merk tidsriktig hestehale. Foto: Tore Tjelmeland